Sex pågår - ikke forstyrr!

Blir vi aseksuelle personer i det øyeblikket vi blir pasienter? Er det intet rom for å ivareta seksuelle behov i det norske helsevesenet anno 2014? Ting tyder på det.

For en drøy uke siden stod Håkon fram på Nrk og fortalte om de siste 10 årene han hadde med sin kreftrammede kone. Lavmælt og stoisk fortalte han om hvordan sykdommen hennes også hadde påvirket deres seksuelle helse. Uten store sinte ord fikk han sagt hvordan helsevesenet aldri noen gang i løpet av hennes sykehistorie hadde stilt dem spørsmål om hvordan sexlivet fungerte. Og til alt overmål hadde han konkrete forslag om hvordan dette kunne vært løst. Fantastisk!

Intervjuet vekket til live et nesten 30 år gammelt minne hos meg. Som sykepleierstudent var jeg i praksis ved et av landets sykehus. Jeg hadde vært på avdelingen en knapp uke, og satt på vaktrommet og snakket med min praksissykepleier og noen andre kollegaer.

Brått gikk døra opp og en av overlegene på avdelingen kom inn i rommet, temmelig rød i toppen. Med sammenknepet munn og med en dirrende pekefinger i retning av pasientrommet ved siden av vaktrommet spurte han; "Vet dere hva som foregår på det rommet..?" Vi så på hverandre, skjønte ut fra hans opptreden at dette måtte være fælt, men nei, hva kunne det være..?

Rask tenking - hvem lå på det rommet? Jo, en liten gutt i 3 - 4 årsalderen. Alene, men alltid med en av foreldrene på plass. Jeg hadde ikke hatt noe med dem å gjøre i de dagene jeg hadde vært der, men jeg hadde fått med meg at den lille gutten allerede hadde ligget inne i lang tid, og utsiktene var et ganske mye lengre opphold.

Det var lagt til rette for at en av foreldrene kunne bo der med han, og de hadde hele tiden skiftet på å være hos han mens den andre var hjemme hos søsken. De hadde i flere uker bokstavelig talt møttes i døra på sykehuset. Ting begynte å demre for oss - kunne det være..? Et blikk på overlegen bekreftet det vi tenkte - han hadde "tatt dem på fersken".

En av sykepleierne spurte raskt - "Sov gutten?" Joda, det gjorde han. Selv hørte jeg bare min sykepleielærer sin stemme i hodet: "Forbered alltid pasienten på at noen kommer inn. Bank på døra og vent litt". I min iver etter å være "flink student" spurte jeg legen om han hadde banket på døra. Det kom bare et lite "hmrf" fra han, og han ble om mulig enda rødere i toppen.



Jeg skjønte at jeg hadde tråkket han på tærne og forsøkte en mer løsningsorientert tilnærming: "Kan vi ikke gi dem en lapp til å henge opp på døra med "Henvendelse vaktrommet?"" (Slik det gjøres i mange andre tilfeller når de inne på rommet av en eller annen grunn må ha fred). I mitt hode så jeg for meg en plakat "Sex pågår - ikke forstyrr", men innså selv at den kanskje ville bli for drøy. Overlegen så bestyrtet på meg før han tverrsnudde og forsvant nedover korridoren. De andre sykepleierne på vaktrommet fniste og sa ett eller annet om at jeg nok hadde lagt hodet mitt på hoggestabben nå.  

Med denne opplevelsen skjønte jeg at helsevesenet og seksualitet i praksis ikke hørte sammen, og den har nok ligget i bakhodet mitt og vært en del av inspirasjonen for valg av videre yrkeskarriere.

For meg handler denne historien om forståelse for foreldrene til gutten - det finnes jo ingen av-knapp for seksualiteten i det man beveger seg inn, som pårørende eller pasient, i helsevesenet. Kan en bare slutte å være seksuelle mennesker når en selv eller en som står nær blir syk? Det er min overbevisning av vi er født som seksuelle mennesker og forblir det inntil vi dør.

Nå mener jeg ikke å si at helsepersonell alltid skal tenke på pasientens seksuelle side; om noen kommer med et kortvarig problem så regner jeg med at de fleste klarer en periode uten at seksualiteten tas hensyn til. Men tenk på de som ligger inne eller er hjemme med langvarig eller kronisk sykdom/ sykeleie. Hva med personer som kommer inn under helsevesenet og forblir der livet ut?

Jeg har aldri vært innom noe sykehus - eller annen institusjon for den saks skyld - som har hatt lås på innsiden av døra. Det betyr at de som ligger på rommene aldri har mulighet til å låse verden ute. "Privatlivets fred" er et ukjent begrep i det du legges inn i institusjon. Det finnes kanskje unntak, men dem kjenner jeg ikke til.

Da jeg nesten 20 år senere var ferdig utdannet innen sexologi, ble jeg invitert til å skrive et kapittel om seksualitet og nærhet i Gyldendals grunnbok for sykepleierutdanningen. Jeg så muligheten til å påvirke helsevesenet til å tenke nytt - dvs. tenke på seksualitet som en del av det vi må ivareta som helsepersonell.

I boka skriver jeg om hvorfor dette er viktig, hva en må gjøre og hvordan dette kan gjøres. Kapittelet er godt mottatt, og jeg har senere fått vært med på revidering og nylansering av bøkene. Da er det ekstra trist å få servert slike historier som det Håkon forteller. Er vi ikke kommet lengre i 2014? Som tidligere sykepleier og på vegne av det norske helsevesenet kan jeg bare si én ting: Unnskyld!

hits