Sextørke, avvisning og utroskap

Mannen som har sendt inn spørsmålet jeg svarer på denne uka, beskriver en ganske låst situasjon. Men betyr det at det ikke er håp? Hva kan han gjøre for å få en endring?

Har du spørsmål, problemer eller utfordringer rundt temaet seksualitet? Send det inn til: sexologensvarer@gmail.com.

Spørsmål:

Vi har vært sammen 13 år og gift 10 år. Vi hadde et fantastisk sexliv før vi fikk et barn. Etter han ble født har sex dabbet av. Når han var 2 år forsvant sex/nærheten helt. Han sover i samme seng med sin mor fordi mor kan ikke sove ut ham. Jeg har alltid prøvd meg litt, men alltid blitt avist. For 6 år siden prøvde jeg meg, og hun sa til meg at hun følte at hun ble voldtatt hvis jeg tok på henne. Jeg følte meg som en voldtekts forbryter, jeg har alltid akseptert når en dame sier nei. Etter den gangen har jeg aldri prøvd meg igjen. De ord hun sa til meg kommer alltid opp i mitt hode hvis jeg tenker på henne. Hun er skuffet over meg, at jeg aldri prøver meg mer. Men jeg klarer ikke.

Jeg har flere gang prøvd å gjøre det slutt, men hun klarer hver gang å overbevise meg om å bli på grunn av ham. Jeg er selv bekymret for ham, at det vil knuse ham hvis jeg forlater henne.

For et år siden var jeg utro som ente med mange møter. Jeg syntes det var helt fantastisk å ha sex igjen etter 5 år i tørke. Å personen jeg har sex har blitt forelsket i meg, men har ikke samme følelser tilbake.

Hva ville du ha gjort i min situasjon?

Sahara
Licensed from: kamchatka / yayimages.com

Svar:

Det er forståelig at du føler situasjonen vanskelig, og den virker ganske låst ut i fra hva du skriver. Slik jeg leser det, er de tre viktigste problemområdene du tar opp; mors tilknytning til sønnen deres, hennes avvisning av deg, men samtidig ønske om at du tar initiativ, og ditt utroskap. Jeg velger å svare på dem hver for seg selv om de mer eller mindre er flettet i hverandre:

Du skriver ikke hvor gammel sønnen deres er, men jeg tolker det du skriver til at han er rundt førskolealder. Det er omdiskutert hvorvidt barn skal sove i samme seng som foreldrene sine, og eventuelt hvor lenge. Dette varierer for eksempel fra kultur til kultur; i mange kulturer er ikke det uvanlig at barn deler seng med foreldre i lang tid, men i vår kultur er det mer uvanlig. En ting er om barn våkner om natten, og søker trøst i foreldrenes seng, men det er noe annet at man legger opp til at barnet skal sove der, særlig når det fortrenger din plass i senga. Slik du beskriver det, skjer dette på bakgrunn av mors behov for å sove sammen med han, og ikke motsatt, noe som gjør situasjonen mer spesiell.

Det er vanskelig å trekke noen konklusjoner i dette tilfelle, men noen ganger er tilknytningen/bindingen mellom en foreldre og barnet ikke nødvendigvis til det beste for barnet. Mitt forslag til deg, er at dere sammen går til helsestasjonen (eller på skolen?) og snakker med en helsesøster om dette. Det viktigste for deg, er at du får tilbake din plass i senga. Men kanskje er det like viktig for din sønn, at hans behov for å sove i egen seng, blir ivaretatt?

Å bli avvist er vondt, og de fleste kjenner på såre følelser når det skjer. Når det i tillegg blir sammenlignet med en voldtekt, er det forståelig at du blir usikker og redd for å forsøke å ta initiativ igjen. Det har pågått over lang tid for deg/dere, og sannsynligvis blitt et mønster som kan være vanskelig å komme seg ut av uten hjelp. Når hun på sin side samtidig er skuffet over at du ikke tar initiativ, og du på din side er redd for å gjøre det, virker situasjonen ganske låst. Det trenger ikke bety at den ikke kan løses oppi, men da må dere begge være villig til å snakke om problemet, få forståelse for den andre part og til å finne løsninger.

Dette kan det høres ut som dere trenger hjelp for å få til. Familievernkontoret der dere bor eller en sexolog kan være et sted å henvende seg til for samtale. Fordelen med samtale med/via en nøytral tredje part, er at man kan slippe å gå inn i den samme (negative) formen for kommunikasjon som man eventuelt tidligere har hatt (eller for å komme i gang med å snakke om det om dere ikke har gjort det tidligere), og man får hjelp til å føre samtalen konstruktivt mot et mål og en løsning.

Når det gjelder ditt utroskap, så er jeg litt usikker på hva du ønsker innspill på. Utroskap i seg selv, er et moralsk anliggende som jeg mener hver enkelt må gå i seg selv å finne ut hvilken betydning det har for egen del og for relasjonen til partner. Det er nok mange som vil ha full forståelse for at du har gjort dette ut i fra din situasjon, men det er nok også mange som vil mene at det uansett er umoralsk at du er utro mot din kone.

Man har alltid har et valg mellom flere muligheter. For ett år siden valgte du å være utro istedenfor aktivt gjøre noe med situasjonen med din kone. Hva som gjør at du valgte som du gjorde, er av mindre betydning nå. Det som har betydning er hvilket valg du gjør for veien videre.

Siden den du er utro med har gitt uttrykk for forelskelse i deg, og du ikke gjengjelder det, er det kanskje der du må starte - vær ærlig om det! Da gir du i alle fall denne personen en mulighet til å ta et valg for sin vei videre.

Om du ønsker å satse på ekteskapet (for sønnen din sin skyld?), må du satse 100 %. Det vil si at du ikke har en relasjon på si som drar deg, fysisk eller psykisk, bort fra det du og din kone må jobbe med.

Det hele virker komplisert fordi din kone "bruker" sønnen deres som unnskyldning både til å skyve deg bort når du har forsøkt å ta initiativ til sex, og for å holde på deg når du har forsøkt å gjøre det slutt. Jeg vil derfor på det sterkeste anbefale at dere søker hjelp, for alle problemene du har presentert.

Lykke til.

hits